«Altså,» sa mormor og grep gardintrappen. Hun gjør ofte det. Sier altså og griper gardintrappen. Men holder ikke gardinprekener fra gardintrappen. Det har seg slik at mormor er for kort i den ene enden, stadig vekk. Og trenger å komme seg i litt høyden. Så gardintrapp er løsningen(e), Hun har tre. «Ikke særlig strategisk, dette», sa hun til den beste av oss, da hun hadde grepet feil gardintrapp. Og fant en litt høyere en.
«Det er høst og det blir usmakelig mørk, når lyset har gått, i gangen. Mormor ser ikke å sette fot eller gummiser, når det er så mørkt. Kunne kanskje stuket tå også. Nei, skifte røret må til. Har vi rør?» «Er ikke du rørete nok da?» svarte den beste av oss. Mormor vurderte å kaste noe på ham, men hadde ikke annet enn lommetørkle, så det gjorde hun ikke. «Ja da, vi har et rør i beredskap. Se i bokrommet.» Mormor overlot gardintrappen til den beste av oss og åpnet døren til bokrommet. Tittet inn og hojet «Ikke her!!» og smelte igjen døren.
Den beste av oss hadde slått ut gardintrappen, så den sto av seg selv, så gikk han inn på bokrommet og fant røret. «Trodde de hadde fikset på øynene dine jeg,» sa han og lo. «Men det var vel fjernsynet de fikset da. Tvisynet var det i alle fall ikke.»
«A A A A» sa mormor. «Jeg klatrer og skifter, du står bak og tar i mot rør eller mormor, det som kommer først. Og passer på trapp. Om du skulle klatre og tutle ned, så klarer ikke mormor å ta i mot. Det blir knall og fall og blårev over hele fjæla.» og så ble det slik. At mormor klatret (hun liker ikke høyt hun heller, men …) og den beste av oss passet trappen og mormor og røret.
«Tullete patent,» sa mormor, «sikkert gjort vanskelig med vilje. Får ikke løs dingsen!» «Det brukte røret?» spurte den beste av oss. «Nei, må jo kle av faderuttan først og sitter som limt» Hun trakk og dro og vippet og vred leenge og dermed kom lyskassen deisende. I hodet på mormor. «Hakkapellitta ganger miljon, det gjorde vondt, sikkert kul og kanskje blod. Se etter.» Men det var ikke noe blod å se, så mormor klatret opp og fikk løsnet røret. Fikk det nye røret og fikk plassert det, så begynte moroa igjen. Å få på lyskassen.
Det var like vanskelig, om ikke verre, å få den på plass. Og mormor fikk den i hodet igjen og igjen. «Om ikke dingsen setter seg på plassen sin nå, så gidder jeg ikke mer, da kan den ha det så godt. Kanskje jeg hopper litt på den slik at den kan kjenne hvor ekkelt det er. Gi kuler i mormorhodet og IKKE sette seg på plassen sin skal nok ikke gå ubeskrevet hen.» Lyskassen smatt på plass. «Hm …» sa mormor, «den ville nok ikke bli hoppet på. Slå på da, så vi kan se om det blir lys.» Det ble det. Nå står det Nytt lysrør på husketavlen til mormor. Kanskje hun husker å kjøpe nytt en dag?
